En sørgelig jul på Sola
Nå er det jul og selv om julepynten, reklamen og kjøpepresset har vært med oss i over en måned nå så er det spesielt disse siste dagene som setter meg i skikkelig julestemning. Det å gå i butikkene og på kjøpesentrene og ta inn all stemningen, luktene, lydene og alle synsinntrykkene. Alle fedrene som stresser av gårde for endelig å få kjøpt ett eller annet til kona, alle ungene som tusler rundt i ren glede, en glede som stråler ut fra de små barneansiktene.
For 977 år siden var det ikke mye glede å spore i ansiktene på dem som var samlet rundt Hafrsfjords munning. Da ville man ikke sett noen lykkelige barneansikter som strålte av glede. Nei, da var det tårene som dominerte. Lydinntrykket ville nok vært preget av hulkende kvinner og barn. Kanskje stod det noen tenåringsgutter i små grupper, som skulle vise at de nå var blitt så store at de ikke tok til tårer. Selv de ble nok overrasket av å se at han bestefar og eldre onkler diskret tørke seg i øyekroken. Menn som gråt! Det hadde de aldri sett før. Men så var dette heller ikke noen vanlig dag, Uten å vite det tok de del i en hendelse som heller aldri, verken før eller siden, har skjedd her i landsdelen. Folkene hadde samlet seg på begge breddene av fjorden, på hver side av Prestaskjæret, der hvor dagens bro krysser fjorden mellom Jåsund og Sunde. Hva var det de ventet på?
Da kong Knut fra Danmark hadde forlatt landet etter å ha blitt tatt som konge utpå sommeren 1028, kom Olav ”Digre” Haraldsson snikende rundt kysten fra Viken. Han gjemte seg i bukter og viker og til slutt la han seg til nede i Eikundasund med hele flåten sin. Han følte seg trygg der, for å vente på vær til å krysse Jæren, så fort som mulig. Det han Olav Digre ikke visste var at folkene på Sola hadde fått bud om dette. Derfor hadde man nå menn som lå like over havnen og ventet. Denne morgenen lot Olav en del av flåten ligge igjen, og gjorde bare klar de tre beste skipa. Selv disse lå tunge i sjøen, fullasta av menn og vasstrukne. Med en gang det første lyset kom, begynte Olav på turen ut det nordlige sundet. Han var på vei nordover!
Med en gang de så dette sendte karene fra Sola en rytter av gårde. Olav hadde god bør, men noe kvass, og båtene seilte så fort at de formelig rant ned de store bølgene. Slik gikk det oppover Jæren, med hest og rytter som red det de kunne og tre skip som krysset Jærens rev i uvær de færreste ville våget seg utpå i. Det var tydelig at Olav Digre var urolig. Han ville komme seg forbi området vårt og det så raskt som overhodet mulig. De gode vindforholdene gjorde at mannen på hesten ikke klarte å ri fortere enn skipa.
Det var vått i været og drivskodde denne dagen og de fleste av folkene til høvdingen på Sola, Erling Skjalgsson, satt i gildehallen hans ute på Sola. De hadde jo ikke ventet et han Olav Digre skulle komme nordover så snart og endatil på dagen da julefreden gikk inn. Folkene som lå oppe på Risa og venta med den sammenraska flåten, på Torgo, den sletten som ble brukt når de islandske handelsfolkene var er her, lå og frøs i skinnfellene sine. Sønnene til Erling var rundt om i distriktet for å samle skip og folk. Derfor var det ikke rare greiene han Erling hadde å stille opp med denne dagen; bare skuter, garnbåter og roskuter, men selvfølgelig langskipet hans, eller skeiden som denne båt-typen kalles, og de over 200 topptrente krigerne ombord der.
Med ett smalt døra opp og inn stormet en av utkikkene. Han kunne fortelle at han hadde sett en rytter i sør, i full fart nordover. Erling fikk raskt mennene på beina og det ble blåst til samling og straks satte fylkingen kursen nordover. Da de var kommet halvveis kunne de se skipene hans Olav passere Vigdel og snart seilte de forbi Kolnesholmane. Bårene var så store at de skylte over holmene der ute.
Da Erling og folkene endelig kom ned til skipene, hadde Olav allerede passert og var på god vei nordover. Mennene kom seg raskt om bord og la seg på årene. Erling visste jo at skeiden hans gikk mye raskere enn de andre båtene og hadde derfor gitt mannskapet sitt beskjed om å sette rev i seilet. Selv om utkikkene etter hvert mente at de sakte men sikkert dro innpå Olavs flåte, gikk det ikke fort nok for han Erling.
Olav lå nå så langt foran at man kun så de tre seilene og ikke selve skipene. Plutselig ropte utkikkene på skeiden, at nå dro plutselig Olav ifra dem. Han Olav Digre hadde nemlig skjønt at før eller siden ville flåten til Erling ta ham igjen. Om han bare kunne lure Erling bort fra resten av flåten! Derfor benyttet han en gammel krigslist. Han ropte over til de andre skipene og gav dem ordrene sine. På signal fra Olav begynte mannskapene på de tre båtene samtidig; sakte men sikkert å senke seilene. Det var dette utkikken til Erling hadde sett og derfor trodde han at Olavs båter seilte ifra dem og forsvant over horisonten.
Nå ble Erling urolig, han tålte ikke tanken på at Olav skulle slippe unna. Derfor gav han de andre høvedsmennene, kapteinene på båten, beskjed om å følge etter det de kunne og gav sitt eget mannskap beskjed om å løse ut revene i seilet. Erling og folka seilte nå raskt fra resten av flåten. Allerede før de hadde passert Tungeneset hadde de lagt flåten godt bak seg.
Etter at Olav kom inn under land oppe ved Bokn, la han seg til bak noen små holmer og tok raskt ned seilene. Dermed var de nesten umulige å se. Om bord på båtene gjorde alle seg klar. De som ikke alt hadde fått på seg stridsutstyret, fikk det nå på seg i en fart. Nå gjaldt det. Steiner, pil og bue, spyd, sverd og skjold lå klar. Årene hadde de i hendene og baugene var vendt ut mot leia. Nå var det bare å vente.
Det gikk ikke lange tiden før Erlings skeid kom seilende, med sjøen skummende rundt baugen. Sola stod nå rød og fin, lavt på himmelen og kastet lange skygger. Med ett oppdaget utkikken på Erlings skip de tre båtene som lå i skjul, men da var det for sent. Altfor sent! Olavs folk hadde jo årene klare og rodde raskt ut mot skeiden. Om bord på den stod Erling oppe på løftingen, helt bakerst i båten og ropte ut kommandoer. ”Ned med seilet”, ”drit i masta”, ”frem med våpen og det raskt”. Det var ikke mange av dem som fikk på seg brynje før Olavs folk var over dem.
Med fæle brøl prøvde stridsmennene hans Olav å klatre opp i Erlings skeid, det var ikke lett, den lå jo høyere i vannet enn båtene deres, større og ikke vasstrukken. Det var jo heller ikke hvem som helst som forsvarte relingen! Dette, var Erlings beste menn. Snart lå allikevel alle de tre langskipene til Olav helt rundt skeiden. Det ble kastet steiner og spyd fra alle båtene, frem og tilbake, og pilene suste. I store svermer fløy gjenstander i luften mellom båtene. Det ble snart store mannefall på begge sider. Olav, som visste at resten av Erlings flåte var på vei, jaget på mennene sine og sloss selv med mannsmot. Han sloss først mot stamnbuene, krigerne fremst i skeiden og kjempet seg deretter bakover, bakover mot Erling.
Selv om mennene hans Erling kjempet tappert og innbitt var de sjanseløse mot overmakten. De hadde jo heller ikke fått på seg stridskledning. Erling stod selv høyt på løftingen og oppildnet styrkene sine, som det ble færre og færre av, og drepte nok selv flere av Olavs menn. Han bar hjelm og holdt sverd og skjold i nevene og kikket ut over det blodstenkte dekket, på slaktet som nå foregikk om bord på skipet hans, fortvilet og maktesløs. Han så alle de opphogde kroppene som lå over hele skeiden. Menn som han kjente så godt, fra både krigstid og fred – livslange venner og frender. Det var ikke mange av mennene hans som bad om livet, og ingen fekk som bad og ikke kunne de komme seg til å fly heller, for det lå skip rundt omkring skeiden, og ingen bød heller til å ville fly. Til slutt var ingen av Erlings menn igjen i live. Det steg varm damp opp fra de oppskårne kroppene i den kalde luften. Til slutt, stod Erling igjen, helt alene på løftingen.
Alle forsøkene på å nå opp til ham hadde misslyktes. Han stod over dem alle, alene, men fremdeles ikke villig til å gi seg. Da steg Olav frem og stilte seg opp i førerrommet. Med ett ropte han opp mot Erling: ”Du vender ansiktet til i dag, Erling.” Det ble helt stille om bord på de fire skipene. Det eneste man hørte var jamringen fra alle de skadde krigerne til Olav. ”Ansikt til ansikt skal ørner klores!” svarte Erling høyt og stolt. Olav spurte så om ikke Erling ville gå i hans tjeneste, han som hadde kjempet så bra. Erling sa ja.
Erling la fra seg det blodfargete sverdet og skjoldet, tok av seg hjelmen og la den og ned på dekket. Det grå håret var vått av svette og det dampet av hodet hans der han klatret ned fra løftingen og gikk fram mot Olav i førerrommet. Han gikk Olav i møte med hodet høyt hevet. Olavs folk skygget unna der han rolig steg frem. Men, Olav ville plent ha siste ordet og ønsket derfor å merke han Erling. Merke han som en sviker! Derfor rispet han Erling i kinnet med øksa si. Dette tok den fåmingen Aslak, Aslak Fitjarskalle, som et tegn. Han sprang frem og satte stridsøksa si i hode på han Erling. Før man visste ordet av det lå Erling død – i en blodpøl på dekket. Olav ble rasende på han Aslak, fortelles det, han hadde nok tenkt å utnytte Erlings nederlag. ”Aslak”, sa han, ”nå hogg du Norge ut av min hand”. Så viktig var han Erling i denne kampen om Norge, og det visste Olav Digre.
Hærmennene til Olav begynte straks å ribbe likene til Erlings folk for verdisaker, før en av utkikkene ropte at han kunne se seila til resten av Erlings flåte. Olav jaget dem over i egne båter og snart var de på vei nordover igjen. Ikke lenge etter kom de første båtene fra Sola fossende. Det hadde begynt å mørke nå. Da folkene hans Erling så hva blodbadet hadde stelt til, fælte de. Forsiktig rodde de inn mellom likene som lå og fløt i vannet, og fisket opp venner og kjente. Da de oppdaget det ille tilredte liket til Erling var det mange av mennene som brøt sammen. Voksne og krigsvante menn tok til tårene, selv om det var ei skam. I stedet for å forfølge Olav inn i natten, lette de heller etter overlevende. De fant ingen.
En båt ble raskt sendt med bud tilbake til Sola om det som hadde skjedd. Da det endelig lysnet av dag kom Alvgeir prest seilende oppover. Han brakte med seg en ny brynje og nytt stridsutstyr til Erling. Under slaget hadde han pådratt seg en mengde kutt og slagskader, slik at brynje og annen klesdrakt hang som filler. Derfor flidde de Erlings lik, pyntet og ikledde det en ny brynje.
Ord om denne tragedien hadde spredt seg over hele Nord-Jæren. Store folkemengder hadde samlet seg på begge sider av Hafrsfjord, da likfølget kom seilende inn til Jåsund. Skip etter skip seig mot land – lasta med lik. Det knyst ikke i flokken. Til og med unger og hunder var rolige.
Det tok tid å bringe Erling og alle de 200 hundre mennene hans i land – 200 mann – det stod mange foreldre, ensomme koner og barn og ventet denne dagen, lammet av sorg. Ingen, ingen sa et ord.
Med Alvgeir først i følget begynte man så på vandringen til Erlings gård på Sola. De fleste av mennene hans Erling kom jo fra distriktet og nå ble de avleverte underveis på denne vandringen, til familiene som ventet. Underveis stoppet man opp på nesten hvert tun, Alvgeir sa noen ord og familien tok imot de falne. Så fortsatte følget mot Sola. Til slutt, kom man frem til kirken hans Erling og her ble Erlings lik til slutt lagt til hvile.
Siden reiste man en rekke bautasteiner langs ruten som likfølget hadde tatt. Alvgeir prest reiste selv et stort steinkors, hvor han hogde inn runer som fortalte om Erlings endelikt.
¤¤¤¤¤
Som liten fikk jeg høre en spennende historie om Erling Skjalgsson. Da fortalte nemlig morfar meg sagnet rundt disse steinene. På Jåsund hadde man gått i land med liket til Erling etter at han hadde blitt drept. Folkene til Erling hadde båret liket ned til gården hans på Sola. Hvert sted hvor likfølget hvilte, ble det reist en bautastein, de såkalte Kvilesteinane. Dette er et sagn de fleste solabuene kjenner.
Etter at jeg virkelig begynte å interessere meg for historie og da spesielt den siste tiden for Erling Skjalgsson og vikingtiden, har Tor Erik Hansen og jeg jobbet litt med disse steinene. Ved hjelp av Sola kommune har vi fått plottet dem inn på kartet. En av de tingene vi fikk bekreftet var at disse steinene står på en utrolig rett linje, en linje som ender opp ved Sola Ruinkyrkje. Denne linjen er ellers orientert omtrent nord-sør. Ved å sjekke Internett har jeg funnet flere tilsvarende steder rundt om i landet, ja også ellers i Europa. Det viser seg nemlig at flere steder i Norge finnes det såkalte ”kvilesteiner”, ”likkvile” eller ”likstein”. I Seim, i Sogn, har man også bautasteiner og et gammelt sagn knyttet til dem, litt i tråd med ”vårt” sagn. Her var det Håkon den Gode’s lik som ble båret i land. Han ble båret opp mellom noen bautasteiner som skal ha vært reist spesielt for den anledning.
Ifølge eldre Eidsivatings kristenrett skulle presten straks innfinne seg når han ble kalt til en død. Han skulle synge over liket gjennom natten og følge det til graven neste morgen. Grágás 2 bestemmer likeledes at liket så hurtig som mulig skal føres til kirken, men dog ikke før det er ”blit koldt”. Det var nok en av grunnene til at Alvgeir ble budsendt. Både i kristen og hedensk tid var det også veldig viktig å gjøre en likferd så prektig som overhodet mulig. Av den grunn måtte det maltrakterte liket til Erling vaskes, stelles og kles opp i nye klær og ny brynje.
Videre fant jeg at man i England hadde en mengde gamle tradisjoner rundt dette å bringe et lik til kirken. Denne transporten skulle gå i så rett linje som mulig. I England var tradisjonen også slik at om et likfølge en gang krysset et jorde, hadde man da forkjørsvei og denne ”veien” kunne ikke pløyes opp eller dyrkes. Under samtale med Sverre Risa fikk jeg vite at det tidligere gikk en vei gjennom Risa som man kalte ”Kjerkeveien”. Den var flere steder steinlagt og gikk i en ganske rett linje mot Solakirken. Ja, faktisk like ved linjen som Kvilesteinene danner! Et sted gikk den over en mark, langs et steingjerde. Sverre fikk beskjed av faren om at dette stedet ikke skulle pløyes, man skulle la jorden som veien hadde gått på ligge i fred.
Flere steder i landet vårt, ja også i Sola, har spesielle tradisjoner rundt det å transportere et lik til kirken. På vei mot kirken stoppet man opp ved hver gård, satt kisten ned på oppkappet granbar og sang en salme, før man gikk videre. Til dette hadde man egne liksangere. På Sola var det ungenes jobb å kappe granbaret som ble strødd. Dette var tradisjoner som stort sett døde ut i tiden før andre verdenskrig.
Det er tydelig at disse steinene og tradisjonene rundt dem har vært viktige for folk i Sola. Selv om historien bak disse tradisjonene har falmet og kanskje forsvunnet i tidens mørke er fremdeles respekten tilstede. Kirkeveien er et eksempel, Kvilesteinene et annet. Flere av disse steinene er av praktiske hensyn tatt ned, men allikevel reist opp igjen like ved, på et mer jordbruksvennlig sted. Om de er knyttet til Erling og den likvandringen kan vi ikke bevise, men at det var en urgammel tradisjon rundt slike likvandringer her i Sola er hevet over tvil. Kanskje stammer den fra denne tragedien hvor sannsynligvis mellom 5 – 10 % av den voksne mannlige befolkningen revet bort.
Et spørsmål man og kan stille seg er; hvorfor anlegge en ”hellig” kirkevei til kirken på Sola når man hadde en egen kirke på Tjora? Nei, her er det mye spennende å gripe tak i.
Det får vi komme tilbake til.
———
Jul og Tomasmessedag
Julefeiringen er et glimrende eksempel på hvordan kirken overtok eldre hedenske høytider og gjorde dem ofte til sine. Det var et slags kompromiss kirken inngikk med den romerske Keiser Konstantin, da han i år 323 gjorde kristnedommen til statsreligion. Et av disse vilkårene var at Sol Invictus-dagen også skulle være en høytid under det kristne regimet. Derfor skjedde det midt på 300-tallet at den 25. desember, en hedensk helligdag, ble gjort til en av de største helligdagene for kristendommen, Jesu fødselsdag.
21. desember var Tomasmessedag, til minne om apostelen Tomas, Tomas tvileren. I norsk folketradisjon var primstavmerket for denne dagen en tønne, et kors eller en hånd, som symbol for ”Tomas brygger” eller ”Thomas den vantro”. Da skulle juleølet være ferdig. Dette var også den korteste dagen i året.
Hafrsfjordvikingene 